Ufullstendighetens orden

For english text

Når barnet følger med farens arbeid ved høvelbenken eller morens ved sybordet, skriver den tysk-jødiske filosofen og litteraturkritikeren Walter Benjamin, er det ikke de ferdige tingene det er opptatt av, men resteneog ”avfallsproduktene”. Barnets oppmerksomhet er rettet mot høvelsponene og tøy-og trådstumpene som faller ned på gulvet, der de danner en egen verden, en ”underverden” med sin helt særegne billedrikdom. Denne billedrikdom minner oss om at tingene inngår i en orden unndratt den målrettede tjenlighetens logikk. Hinsides nytten og de definerte målene befinner barnet seg i en tilstand av nåde, sier Benjamin. Barnets blikk mot en annenverden er både åpnende og samlende. Det barnlige blikk er oppmerksomt overfor aspekter ved tingene som lar den foranderlighetde er underlagt, komme til syne. Tingene går ikke opp i formålstjenligheten. Den nådetilstand som råder i barnets billedverden gir rom for et mangfold av betydninger som de målrettede virksomhetene i vårt virksomme liv må overse. Barndommens billedverden gis oss tilgang til betydninger som befinner seg på historiens ”underside”, betydninger som er skjøvet bort i nyttens navn, glemt og fortrengt. Benjamin omtaler barndommen som et ur-fenomen. Barndommen er ikke et stadium i livet som tilbakelegges. Det står vertikalt inn i enhver livsfase, sier han. Det betydningspotensial som barndommens billedverden bærer med seg, kan komme enhver epoke i livet til unnsetning. Barndommens ”ur-bilder” kan gjøre et helt liv lesbart –om vi er i stand til å gjenkjenne oss i dem.Barndommens billedverden er en drømme-og eventyrverden. Når høvelspon, tøybiter og trådstumper faller ned, danner de et sted, en topos, et utsiktssted som lar oss se langt –og lenger enn langt,slik det heter i eventyret. Vi står overfor steder som åpner innganger til en skjult betydningsverden, steder med sin egen ”topologi”. De kan komme til syne der vegen fra dagligverdenen til en skjult eventyrverden er kort. Kaninhullet som Alice faller nedgjennom, er et slikt sted; likeledes steder som ifølge den greske mytologien leder oss ned til en underverden av bilder og drømmer. Under dagliglivets og historiens overflate finnes en skjult billedskatt. Vår oppmerksomhet må rette seg mot de bilder som viser oss hva historien ikkeble, men kunne ha blitt. Den barnlige billedverden gir oss motbilder til ”historiens gang”, motbilder som setter oss i stand til å ”lese det som ennå ikke er skrevet”. 2At vi kan tre tingene i møte gjennom et vekselforhold av det dagligdags opplyste og det gåtefullt ugjennomtrengelige, ser Benjamin som et hovedkjennetegn ved surrealismen. Den surrealistiske kunsten lar tingene vise sine skjulte og hemmelighetsfulle sider ved at den henter dem ut av det planmessige og velkjente mønster vi møter dem gjennom. Den lar tingene komme til seg selv ved å løsrive og frigjøre dem fra vanens grep om dem. Gjennom å ta tingene bort fra det vi gjerne forstår som den ”virkelige” verden, setter surrealismen dem i bevegelse slik at de bringes tilbake til seg selv. De kommer til syne for oss gjennom hva Benjamin kaller en ”profan åpenbaring”. Et kjennetegn ved den er at vi erfarer tingene i en dobbelthet av selvfølgelig tilgjengelighet og hemmelighetsfull tilbaketrukkethet. Hvor nær de enn er, hvorselvfølgelige de er i vår daglige omgang med dem, så er det bare gjennom anerkjennelsen av deres fjernhet at vi kan få tilgang til deres sanne betydning. Slik kan bruddstykker og rester, nettopp ved den fjernhet de manifesterer, åpenbare betydninger for oss som ferdige verk skjuler. I ruinen, sier Benjamin, trer tingens idé tydeligere fram for oss enn hva den gjør i det fullstendige verk. Den grunntanke som ligger under betoningen av bruddstykkenes og restenes betydning kommer også til uttrykk i Benjamins syn på språket. Om vi ser det menneskelige språkets vesen i dets tjenlighet som kommunikasjonsmiddel, vil vi kunne komme til å glemme vårt språks slektskap med tingenes uttrykksevne, med deres ordløse tale. Glemmer vi dette slektskapet, kan vi komme til å tape lydhørheten overfor dem og dermed bringe tingene til taushet. For kunsten i særdeleshet vil en slik glemsel være skjebnesvanger. I sin dikterisk-filosofiske bok ”Spor” framhever Ernst Bloch, som i likhet med Benjamin tilhører den tysk-jødiske tanketradisjon, den gåtefullhet som hviler over de mest hverdagslige ting. Han gjør denne gåtefullheten til inngang for å forstå vårt forhold til virkeligheten. Hverdagens selvfølgelige omgang med tingene har også en uavklart side og i den finner Bloch sporene av en virkelighet som ennå ikke har funnet fram til sin endelige og avklarte form. Tingenes dybde melder seg på gåtefullt vis i det faktum at de ennå ikke har vist oss hva de i virkeligheten er. I den ennå uavklarte virkelighetsformens lys kan vi se langt –og lenger enn til fullbyrdelsen av våre egne gjøremål. Før de har funnet sted i en avklart og fullt gjenkjennelig form, kan tingene vise seg for oss som utopiske påminnelser. De er bærere av håp. Vi kan bli truffet av et budskap fra dem som synes å kommefra en ennå ukjent framtid. Slik kan hverdagens ting virke både forlokkende og uroende, ja noen ganger endog skremmende, på oss. Vi treffes av noe som kommer fra et sted hinsides vår oversikt. Plutselig, midt i det daglige gjøremål, som vi har utført med den største selvfølgelighet i lang tid, kan vi miste fotfeste, ”komme ut av det”, sier Bloch. Vi blir hensatt til noe langt borte og stilles 3overfor det velkjente på en slik måte at en flik av noe helt ukjent og fremmed gir seg til kjenne. En lignende erfaring kan vi kjenne igjen fra vår barndom, sier han: Vi lurer på hva tingene bedriver når de er utenfor vår syns-og rekkevidde. Hva gjør dukken og bamsen mens vi sover? Hvordan ser rommet vårt ut etter at vi har forlatt det om morgenen? Vi kjenner bare forsiden av tingene. Intet menneske kjenner tingenes bakside, eller underside eller det hav de er omgitt av. Tingenes forside viser oss deres tekniske tjenestevillighet, deres vennlige tilpasning til vår verden. Ingen vet om den idyll, forlokkelse og naturskjønnhet som utgår fra dem, virkelig er hva den lover eller foregir å være. Kunsten kan skape rom for tingene. Slik kan den hjelpe oss til å sedem i en verden der de i stigende grad er falt inn i tjenlighetens nådeløse grep, utsatt for trusselen om å bli uniformert til varer. Vi ser ikke annet i tingene enn våre formål med dem. Vi overhører deres stille og ordløse tale om en væreform hinsides nytten. Kunsten kan la dem komme til orde. Den kan gi dem et rom som ”redder” dem. Kunstneren kan påta seg en tilsvarende oppgave som den Walter Benjamin forbinder med samleren: å redde tingene fra trusselen om å være nyttige.I redningen av tingene ligger en anerkjennelse av at de aldri meddeler seg fullt ut til oss. Deres tale er ikke fullt ut vår tale. Tingene lar oss aldri trenge helt til bunns i dem. De unndrar seg et blikk som søker uttømmende innsikt. Tingene beretter om ufullstendighetens betydning. Også våre egne verk framtrer som ufullførte skisser. Men nettopp i sin ufullstendighet faller de på plass som konsentrerte uttrykk for de betydningsbærende inntrykk vi mottar fra verden. Når alt kommer til alt, kan vi ikke gjøre annet enn å samle våre mange inntrykk. Skissen, det ufullførte verk, fanger det flyktige og fastholder inntrykket som ladet med betydning. Våre verk må vise tilbakeholdenhet overfor fullstendigheten. De kan ikke tilstrebe å fortelle en historie fra begynnelse til ende. De må besinne seg på ikke å skulle fylle hele det betydningsrom der den form vi har gitt dem kan utspille seg. Tilbakeholdenheten er lydhør overfor tingenes egen tale idet den også respekterer deres taushet, en taushet som ikke oppfattes som mangel på uttrykk, men som i seg selv er et uttrykk for hvordan ufullstendighetens orden meddeler seg til oss.  Gjenkjennelsen i kunstenhar erindringensform. Vårt formålsrettede og foretaksomme liv bærer en glemsel med seg. Slik må det være for at vi skal kunne virke i verden. Våre 4handlinger krever et avgrenset rom for å kunne settes ut i livet. I vårt virksomme liv, det vi gjerne kaller det ”virkelige” liv til forskjell fra det diktede, beveger vi oss i et trangere rom. I vårt virkelige liv, sier den danske teologen og filosofen K.E. Løgstrup, er forståelsen og følelsene våre isolerte, fanget i det konkrete livets klemme. Men like nødvendig som det begrensede rom er for handlingen, er den estetiske erfaringens påminnelse til oss om et videre rom.Det virksomme livets erindringsform er hukommelsen. Den hjelper oss til å kunne virkeliggjøre våre mål, til ”å komme videre”. Erindringen tar oss i en annen retning. Den tar vare på det vårt praktiske virke må overse og glemme. Erindringen bærer det glemte og oversette med seg i bilder. Erindringens bilder er reddendebilder, sier Walter Benjamin. De er bærere av et ennå uforløst betydningspotensial. Kunsten nærer seg av bildene og forvandler dem til nye. I nye konstellasjoner lar bildene oss se noe vi ikke tidligere har sett. Bildene, som gjerne kommer uforvarende over oss, kan vekke opp noe glemt og oversett. Om enn bare i et øyeblikks lysglimt dukker bildene opp i erindringen. Mens hukommelsen minner oss om det som var, minner erindringen oss om det som kunneha vært. Den ekte erindringens bilder, sier Benjamin, er bilder vi aldri har sett, før vi erindret dem. Erindringens erfaring er en erfaring som finner sted innenfor en verden som kjenner og anerkjenner sin tilhørighet til ufullstendigheten. Hukommelsen, som det praktiske handlingslivets erindringsform, etterkommer formålenes, prosjektenes og fullføringens krav. Dens mål er rettet inn etterden orden som gjelder i handlingslivets kjente verden. Den ekte erindring, på den annen side, den som forbinder oss med en videre verden enn formålenes og prosjektenes, den erindring som ufrivillig melder seg og gir oss bilder vi aldri tidligere har sett,den tilhører ufullstendighetens orden. Den ekte erindringens bilder dukker opp i bruddstykker og rester og som flyktige øyeblikksbilder. Som i et lynglimt, sier Benjamin, lyser de opp og avdekker skjult og glemt betydning, for så i neste øyeblikk å være borte igjen. Erindringsbildene er i stand til å rykke oss ut av det vante og velkjente og inn i en fremmedhet som tar oss tilbake til noe fortidig. Det skjer i en dobbelartet stemning av noe fremmed og samtidig gjenkjennelig. Denne erfaringen kaller vi gjerne ”deja vu”. Det er påfallende, sier Benjamin, at vi ikke på tilsvarende måte har tatt den motsatte bevegelsen på alvor. Et ord eller en ting kan vekke en erindring i oss som hensetter oss til noe framtidig. Et navn som nevnes, en plutselig pause i ordenevi taler, et gjenglemt plagg i stolen, kan åpne for en fjernhet, for noe som nå er langt borte, men som likevel markerer sitt nærvær, en usynlig fjernhet: framtiden, den som ble etterlatt hos oss. 

The Order of Incompleteness Translation: Francesca Nichols.

When the child follows the father working at the carpenter’s bench or the mother at her sewing machine, the German Jewish philosopher and literary critic Walter Benjamin writes, it is not the finished products that the child is primarily interested in, but the remnantsor “waste material”. The child’s attention is directed towards the wood shavings and scraps of fabric and threads that fall onto the floor, where they create a world of their own; an “underworld” having its own peculiar visual richness. This visual richness reminds us that the things belong to an order deprived of the logic of goal-oriented usefulness. Beyond the spheres of usefulness and defined goals, the child exists in a state of grace, according to Benjamin. The child’s gaze into analternateworld is both liberating and unifying. The childlike gaze is attentive to aspects of the things that allow the mutabilitythey are subordinate to come into view. The things themselves are not compatible with the goal of usefulness. The state of grace that dominates the visual world of the child provides room for a multitude of meanings that the goal-oriented activities in our productive lives are forced to overlook. The visual world of childhood gives us access to meanings that exist on the “underside” of history, meanings that are shoved aside in the name of usefulness and are forgotten and repressed. Benjamin describes childhood as a primeval phenomenon. Childhood is not a stage in life that one leaves behind. It exists vertically in every phase of life, he claims. The potential significance that childhood’s visual world carries with it can come to the rescue in every one of life’s epochs. The “primeval images” can make a whole life readable –if we are capable of seeing ourselves in them.The visual world of childhood is a world of dreams and fairytales. When wood shavings, bits of fabric or snatches of thread fall to the floor, they create a 2place, a topos, a look-out point that allows us to see far. Westand in front of places that are gateways to a hidden world of meaning, places that have their own “topology”. They can come into view where the path between everyday life and a secret fairytale world is short. The rabbit hole that Alice falls through isone such place, just as those places which according to Greek mythology lead us down to the underworld of images and dreams are. Under the surface of everyday life and history is a hidden treasure of images.Our attention must be directed towards those images that show us what the history could have, yet did not become. The childlike world gives us counter images to the “passing of history’, counter images that allow us to “read what has not yet been written”. That we can thread the things through an interplay between everyday enlightened reality and the enigmatic and impenetrable, Benjamin sees as the main characteristic of surrealism. Surrealist art allows the things to reveal their hidden and secret sides by lifting them out of the systematic and familiar pattern we normally encounter them through. It allows the things to come unto themselves by detaching and liberating them from the grasp that habit has on them. By taking the things out of what we often understand as the “real” world, surrealism sets them into motion so that they are brought back to themselves. They come into view for us via what Benjamin calls a “profane revelation”. One characteristic of this is that we experience the things in a dual state of obvious availability and secretive seclusion. No matter how near they are, how naturally they appear in our daily encounters with them; it is only through acknowledgement of their remoteness that we can gain access to their true significance. In this way, fragments and remnants can disclose meanings to us that finished works conceal precisely by the remoteness that they manifest. In the ruin, Benjamin claims, the idea of the thing is more clearly visible than it does in a completed work. 3The fundamental idea underlying this emphasis on the significance of fragments and remnants is also expressed in Benjamin’s view on language. If we see the essence of human language merely in its usefulness as a means of communication, we would be able to forget the kinship that our language has with the expressive capability of things; with their wordless speech. If we forget this kinship, we can come to lose our attentiveness to them and thereby relegate the things to silence. For art in particular, this form of forgetfulness would be fatal.In his lyrical-philosophical book TracesErnst Bloch, who like Benjamin belongs to the German Jewish intellectual tradition, points to the enigmatic quality that rests on the most common everyday objects.He turns this secretiveness into a gateway to understanding our relationship to reality.  Everyday natural dealings with things have an unclear side as well, and in it Bloch finds traces of a reality that has not yet found its final clarified form. The profundities of things present themselves in an enigmatic way by the factthat they have not as yet shown us what they are in reality. In the as yet unclear light of reality’s form we can see far –beyond the consummation of our own tasks. Before they have existed in a clarified and fully recognisable form, the things can reveal themselves to us as reminders of a utopia. They are embodiments of hope. We can be struck by a message from them that appears to come from an as yet unknown future. The everyday object can thus appear as both alluring and disturbing, and yes, at times even frightening to us. We are struck by something that comes from a place beyond our perspective. Suddenly, in the middle of our everyday business, which we have conducted with utter predictability for a longest time, we can lose our footing, “fall out of step”, according to Bloch. We are transported to something far away and are confronted with the familiar in such a way that a sliver of something totally unknown and strange appears. We are reminded of a similar experience from our childhood, he says: We wonder what the objects are doing when they are beyond our sight and reach. What are 4the doll and bear doing while we sleep? What does our room look like after we have left it in the morning? We only know the front side of the objects. No human being can know the back sides or undersides of the objects, nor the sea that surrounds them. The front side of the objects reveal their technical service-mindedness, their good-natured assimilation to our world. No one can know whether the idyllic, alluring or natural beauty that emanates from them is really what it promises or pretends to be.Art has the ability to create room for the objects. In this sense it can help us toseethem in a world where to an increasing degree they have fallen into the ruthless grasp of usefulness, exposed to the threat of becoming standardised wares. We do not see anything more in the objects than our intended use for them. We do not hear their silent and wordless message of a way of being beyond usefulness. Art can allow them to be heard. It can give them room that can “rescue’ them. The artist can take on a task similar to what Walter Benjamin associates with the collector: rescue the things from the threat of being useful. In this rescuing of the objects lies an acknowledgement that they never impart themselves completely to us. Their way of speaking is not fully our way of speaking. The objects never allow us to penetrate to the bottom of them. They evade a gaze that seeks exhaustive insight.The objects tell of the significance of incompleteness. Even our own works appear as unfinished sketches. Yet it is exactly in their incompleteness that they fall into place as concentrated expressions of the significance-bearing impressions we receive from the world. When all is said and done, we cannot do more than collect our many impressions. The sketch, the unfinished work, captures the transitory aspect of existence and maintains the impression as charged with meaning.5Our works must demonstrate reserve when it comes to completeness. They cannot strive to tell a story from beginning to end. They must restrain themselves from filling the entire meaningful space, where the form we have given them can be played out. Reserve implies being attentive to the objects own language in that it also respects their silence, a silence that is not perceived as a lack of expression, but that in itself is an expression of how the order of incompleteness imparts itself to us.Identification in art has the form of recollection. Our goal-oriented and purposefullives carry oblivion within them. This must be so in order for us to function in the world. Our actions demand a finite space in order to implement them. In our active lives, what we often call “real” life as opposed to imagined life, we move about in a more constricted space. According to the Danish theologian and philosopher K.E. Løgstrup, in our real lives our understanding and emotions are isolated, caught up in the squeeze of concrete life. Yet just as the finite space is necessary for action, the aesthetical experience is essential as a reminder to us of a space beyond. The active life’s form of recollection ismemory. It helps us to realise our goals, to “move forward”. Recollection takes us in a different direction. It takes care of what our purposeful activity must overlook and forget. Recollection embodies what it forgotten and overlooked in its images. The images of recollections are salvagingimages, according to Walter Benjamin. They are the carriers of as yet unredeemed potentials of meaning.Art is nourished by the images and transforms them into new ones. Rearranged into new constellations, the images allow us to see something we have never seen before. The images, which often come over us unexpectedly, can awaken something forgotten and overseen. Even if only in a flash, the images arise in our recollection. While memory reminds us of what has been, recollection reminds us of what could6have been. According to Benjamin, the genuine images of recollection are images we have never seen before,before we recollected them.The experience of recollection is an experience that exists within a world that knows and acknowledges its relationship with incompleteness. Memory, as the form of recollection of purposeful life, complies with the demands of goals, projects and completion. Its aim is directed towards the order that applies to the familiar world of purposeful life. Genuine recollection, on the other hand, is one that connects us to a world different from the goal-oriented or project-oriented world. It is a recollection that unwittingly imparts itself and provides us with images we have never seen before, a recollection which belongs to the order of incompleteness. The images of genuine recollection appear in fragments and remnants, and as fleeting flashes. As in a flash of lightning, Benjamin claims, they light up and disclose hidden and forgotten meaning, and then disappear again in the next second. The images of recollection are capable of wrenching us out of habitual and familiar modes of being and into a foreign state that takes us back to something from the past. It occurs in a dual atmosphere of something foreign and simultaneously recognisable. We often call this experience “déjà vu”. It is interesting, Benjamin says, that we have not taken the reverse motion seriously. A word or a thing can awaken a recollection in us that transports us into something from the future. A name mentioned, a sudden pause in the words that we are uttering, a forgotten garment on a chair, can open up to a remoteness, to something that is now long gone, but that nevertheless announces it presence in an invisible remoteness: the future, the one which was left in our keeping.