Tusen tråder
Cecilie Skeide
Kari Steihaug (f.1962) har en unik posisjon på den nordiske samtidskunstscenen. Med sine installasjonsarbeider i tekstil får hun frem en særegen eksistensiell dualisme; arbeidene appellerer til noe dypt personlig og kollektivt på samme tid.
Strikkeplagget er ofte det kunstneriske utgangspunktet. Materialutvalget har varierende utforming og er preget av slitasje: noen har flotte mønstre og er laget i god kvalitetsull, andre har usystematiske ubrukelige snitt, grelle mønstre og av dårlig garn. Fargene er imidlertid alltid nøye utplukket og har en sterk uttrykksfull, tilstedeværelse i de ferdige kunstverkene. Ut fra Steihaugs omfattende innsamling av materialer hun har funnet, kjøpt eller fått, begynner den langsomme arbeidsprosessen.
Plagg, tråder og farger plasseres inn i dualistiske spill, spenninger og kontrastfylte motsetninger: det faste og helhetlige løses opp, gensere rakner, tråder kommer til syne og blander seg med andre tråder som igjen danner nye møtepunkter. Disse brutale overgangene og manipulasjonene med materialet er imidlertid utformet med ærbødighet og omsorg. Det fysiske utgangspunktet - det som har vært – får være en synlig del av kunstverket.
Det ligger en subtil poengtering av tid i Kari Steihaugs kunst. Når hun rakner opp et strikkeplagg anskueliggjøres selve tilblivelsesprosessen til det ferdige produktet. Samtidig er et strikkeplagg en helt spesiell type objekt i verden: det har iboende i seg et nærvær av levd liv, og minnene ligger som et betydelig potensiale i plaggene. Dette er kvaliteter Kari Steihaug tar vare på og metter sine verk med. I installasjonen Magasin. Maihaugen (2013) reverserer hun tidsprosessen og bygger opp istedenfor å bryte ned. Med utgangspunkt i slitte og ødelagte klær fra 1800-tallet, rekonstruerer hun klærne og gjør dem tilgjengelige og anvendbare for oss i dag. Vi får med andre ord mulighet til fysisk å tre inn i en annen tid.
Steihaugs installasjoner har en åpenbar fenomenologisk dimensjon. I en refleksiv virkning mellom mottaker og verk, påvirkes minner og forståelseshorisonter – de tankene og oppfatningene vi møter installasjonen med. Arbeidene nyanserer skillet mellom kollektive og private minner; felles tankegods, kulturreferanser og offisiell historiefremstilling, sammenstilles med enkeltpersoners erfaringer. For Steihaug er imidlertid den private, subjektive hukommelsen alltid primær, det er den som danner utgangspunktet som premiss for kulturtolkning og kontekstuell nærhet. Arbeidene vitner om en interesse for det bakenforliggende, det som sjelden får stor plass i den offisielle historiefortellingen. Det er de stille kulturbærerne som får oppmerksomhet og uttrykksrom i Steihaugs verk. Gjennom bearbeidingen av materialet blir vi utfordret til å tenke på historier, kulturelle tradisjoner og enkeltpersoners livsløp – kjente og ukjente – via fortidens og nåtidens tråder. I siste instans konstitueres et nytt minne, et minne betrakteren får der og da, og som hører nåtiden til.
I Lillehammer Kunstmuseum presenterer Kari Steihaug et helt nytt verk kalt Det rommet du sier vi ikke har (2013). Tittelen gir, som i mange av Steihaugs arbeider, rike fortolkningsmuligheter for den enkelte. Arbeidet består av gammelt strikkemateriale og selvfargede ulltråder og er en spesialkomponert installasjon for museets store, buede fondvegg.
Cecilie Skeide, kunsthistoriker og konservator NMF, Lillehammer Kunstmuseum
Kari Steihaug Translated by Francesca M. Nichols
Kari Steihaug (b.1962) has a unique position in the Scandinavian contemporary art world. Via her textile installations she succeeds in a conveying a distinct existential dualism; the works simultaneously express something deeply personal and universal.
Knitted garments are a frequent point of departure for her art. The collected materials have varying shapes and are characterised by wear and tear: some have beautiful patterns and are made of good quality wool, while others have unsystematic impractical shapes, ugly patterns and are made of poor quality yarn. The colours are always chosen with care, however, and have a very explicit presence in the finished works of art. Out of the vast collection of materials, which Steihaug has found, acquired or received, the slow and meticulous working process begins.
Articles of clothing, threads and colours are arranged in a dualistic play of dynamic tensions and contrasts: sturdy, complete objects are undone, sweaters are unravelled, and in the process threads come into view and are combined with other threads, which in turn create new points of encounter. These brutal transitions and manipulations of the material are nevertheless performed with reverence and care. The physical point of departure – what once was – lives on as a visible part of the artwork.
There is a subtle accentuation of time in Kari Steihaug’s art. By unravelling a knitted garment, she sheds light on the very process of creation that led to the finished product. At the same time, a knitted article is a very particular kind of object in the world: it innately embodies the presence of lived life, and memories exist as meaningful potential in the pieces. These are qualities that Kari Steihaug preserves and imparts to her works.
In the installation Magasin. Maihaugen (2013) she reverses this time-bound process, by building up rather than dismantling. Working with threadbare and damaged garments from the 19th century, she reconstructs the articles of clothing, making them available and viable for us today. In other words, we are given the opportunity to physically enter into another age.
Steihaug’s installations have a clear phenomenological dimension. In a reflexive encounter between the viewer and the work, memories and horizons of understanding are stimulated: the thoughts and perceptions that we greet the installation with. Her works amplify the distinction between collective and private memories; established ideas, cultural references and official accounts of history are presented side by side with the experiences of the individual. For Steihaug, the private subjective memory is always paramount because it forms the basis for the premise of cultural interpretation and contextual proximity. The works disclose an interest in what lies beneath the surface, that which rarely gains much attention in the official accounts of history. It is the silent bearers of culture that gain attention and room for expression in Steihaug’s work. Through her treatment of the material we are urged to think about these stories, cultural traditions and the lives of individuals – known and unknown – via these threads from the past and the present. In the last analysis a new memory is formed, a memory the viewer obtains here and now, a memory that belongs to the present.
Kari Steihaug presents a whole new work called The room you say we do not have (2013) at Lillehammer Art Museum. As in many of Steihaug’s works, the title is open to a multitude of interpretations. The work consists of cast-off knitted garments and wool yarn dyed by the artist, and is a site-specific installation created especially for the large, concave rear wall.
Cecilie Skeide, Art Historian and Curator NMF, Lillehammer Art Museum