Tiden det tar

The sun had not yet risen. The sea was indistinguishable from the sky, except that the sea was slightly creased as if a cloth had wrinkles in it. Gradually as the sky whitened a dark line lay on the horizon dividing the sea from the sky and the grey cloth became barred with thick strokes moving, one after another, beneath the surface, following each other, pursuing each other, perpetually. (Virginia Woolf, The Waves)

For english text

Kari Steihaug beveger seg mellom det å legge til, og det å trekke fra. Mellom det som kan sees og det som bare eksisterer som spor og minner. I hennes kunst ivaretas en bevissthet om både noe skjørt og noe voldsomt. Klær rekkes opp, en kjole forsvinner langsomt, og halvt transformerte plagg befinner seg midt mellom det håndfaste og det udefinerte, litt ubehagelige annet. Det man tror er så mykt så mykt, kan vise seg å være steinhardt, og ting man alltid har sett på som trivielle og ukompliserte avdekker et eksistensielt dyp man var helt uforberedt på. Dette er en kunst som beveger og som selv er i bevegelse, og den trer langsomt fram overfor mottakeren i tid. Ikke minst har dette å gjøre med denne fascinerende kombinasjonen av det gjenkjennelige og det fremmede som preger Kari Steihaugs kunst. 

Kari Steihaug arbeider altså med en materiell verden, og hun forholder seg til mange typer tekstiler. Kanskje mest av alt griper hun fatt i de tekstilene som er knyttet til konkrete og nære sider ved dagliglivet. Hun viser oss at dette konkrete samtidig kan være bærer av noe immaterielt, sakralt og poetisk. Kanskje vi kan kalle det en påminnelse om forgjengeligheten, om det fasetterte ved det å være menneske. Og alt dette kommer til syne i et såkalt udramatisk materiale som tekstil. 

Når jeg tenker på hennes arbeider er det da heller ikke i form av et velformet og avsluttet objekt. Umiddelbart tenker jeg på tråder og hauger av raknet garn, på restene etter tekstiler. Det som nå kun eksisterer i navnet til det objektet det en gang var. Alt som er igjen av for eksempel en genser er lange bølgende linjer. Men fra disse raknede trådene oppstår forunderlige rytmer, og ingen synes å være like. Bølgelinjene kan minne om tekster, skrevet på et språk vi ikke forstår, men som likevel gir mening. Det er vår innlevelsesevne som kan lede oss i retning av hva det handler om. 

Det skjer noe idet plagget rekkes opp. Gjennom denne omvendte prosessen framtrer plagget paradoksalt på nytt. Det er nå vi virkelig ser det. Idet plagget er i ferd med å forsvinne får vi lyst til å holde det fast, gripe det før det er for sent, før det forståelige og helhetlige objektet har blitt til en haug dysfunksjonelle tråder. Men det betyr ikke at alt er ødelagt, eller gjort irreversibelt. Kari Steihaugs metoder er i stedet av en syklisk karakter. Om noe rekkes opp, er det likevel ikke det absolutte nullpunktet vi står med i hendene. Å rekke opp kan altså i stedet bety at noe kan begynne igjen. I haugene av garntråder kan en ny form og et nytt innhold oppstå. En strikkeprosess kan starte. Hva dette kan innebære er ikke alltid gitt, og det er nettopp i denne åpne og mulige fasen at Kari Steihaug tar fatt. Hun frigjør og rematerialiserer et metaforisk potensiale som lå latent i det gamle produktet fra hverdagslivet. Ikke minst, hun fortsetter der ukjente hender avsluttet. 

Et strikket plagg har ingen status lenger om det har havnet på fillehaugen. Det er blitt forlatt og glemt. Likevel, bak ethvert avlagt hjemmelaget plagg er der et annet menneske. Noen la omsorg, plikt eller fornøyelse i en genser, et skjerf, eller et par votter. Dette blir ikke borte, selv i gallerirommets kliniske atmosfære. Kari Steihaug vet å ta vare på denne innsikten, samtidig som hun føyer sitt bidrag til. I serien Arkiv har hun funnet tekstiler som aldri ble ferdige, og tekstiler som er totalt utslitte. I det første tilfellet er arbeidet av en eller annen grunn blitt oppgitt. Ofte er det umulig å se hva et halvferdig strikketøy var tenkt til å bli, bare en fjern optimisme kan spores i de merkelige konturene. Noen hadde en plan, men den forsvant underveis. Og i det siste tilfellet befinner de fillete restene seg i spennet mellom nød og kjærlighet. Kan hende var det noen som ikke hadde råd til nyanskaffelser, eller kan hende plagget var spesielt viktig og kjært.

Å arbeide med brukte klær innebærer altså det å samle, men det handler ikke bare om loppemarkedene, second-hand butikkene eller de avdankede klærne gitt av forståelsesfulle bekjente. Med på kjøpet får Kari Steihaug med seg alt det andre knyttet til tekstilet: fortiden, historiene, opplevelsene. Vevd sammen med trådene er også tekstilets hukommelse. I dette subtile og skjøre er det at materialene folder seg ut. Og i noen av tilfellene kan det også hende at våre egne liv åpner seg opp på nye måter.

I Kari Steihaugs installasjoner er det rom for minnet om det lille, men like fullt betydningsfulle øyeblikket, og det er rom for at noe som har vært stort, omfattende og vanskelig også tar del. Alt dette fordi hun, gjennom sine visuelle valg, er i kontakt med aspekter ved mellommenneskelig erfaring. Om jeg befinner meg sammen med et av hennes prosjekter, som for eksempel Wardrobe Writings, fyller jeg disse arbeidene med et innhold som gjelder for meg. Jeg finner min plass blant de tekstile elementene. Jeg åpner dem opp på min måte, på godt og vondt, og jeg opplever hvordan de pulserer rundt stadig nye innfallsvinkler. 

På denne måten har Kari Steihaugs installasjoner en polyfon struktur. Ved å sidestille mengder av tekstile objekter i ulike materielle og prosessuelle faser, oppstår et betydningsrom hvor mange mulige perspektiver og fortellinger finner sted. Vi kan ta utgangspunkt hvor som helst. Vi kan "lytte" til hvilket som helst av de tekstile elementene, og vi kan la øynene gli langsomt oppover eller nedover en av de lange, "talende" trådene. Kanskje strekker vi ut en hånd for å kjenne på et mykt garnnøste, eller kanskje vi rett og slett lar kroppen kjenne på likevekten av tingene i rommet. Vi opplever at tiden samler seg, og at den også ekspanderer i dette øyeblikket. Det er mange stemmer til stede i disse installasjonene. De veves sammen konkret og mentalt, og det gjør de sammen med oss og de fortellingene vi bringer med oss. Kari Steihaug lar skoger av tråder fylle rommet. Hver og en, uansett hvor unnselig den er, kommer til orde, og deltar på lik linje med alle andre.

Men ikke alt ved et plagg lar seg konkret rekke opp, og spesielt i de kommersielt produserte klærne er dette tilfellet. Den såkalte vaskeseddelen for eksempel har en helt spesifikk betydning og funksjon, og som regel må man lete langs sømmene i plagget før man finner den. Den er plassert på plagget verken for å smykke det ut, eller for å gi det status. Vaskeseddelen bærer på et lite, men viktig budskap fra produsent til mottaker, på veien videre i plaggets - og eierens liv. 

Kari Steihaug er en pasjonert samler av slike og lignende merker. Som insekter og sommerfugler er de spent opp på vegg med nåler. Det er som om et begjærlig og fokusert forskerblikk har vært til stede, og ordnet hele samlingen i bestemte kategorier. Mange av dem virker både gamle og slitte. Dette kan enten bety at noen levde lenge med plagget og brukte det mye, eller kanskje sier det noe om at eieren overså budskapet og behandlet plagget skjødesløst. Disse små elementene, opprinnelig ment å ha en diskret plassering, er ikke bare blitt eksponert, det er det eneste som er tilbake. Hvordan det opprinnelige plagget så ut kan vi bare gjette oss til. Sirlig montert er merkenes opprinnelige funksjon blitt til et vart bakteppe, og sammen med den litt såre tittelen Minnesmerker får betrakteren andre måter å gå inn i arbeidet på.

Fremdeles råder det noen forestillinger om at det å arbeide med tekstilbasert kunst innebærer å forvalte noe trygt. At det handler om noe gjenkjennelig, noe som overhodet ikke berører farlige grenser ved tilværelsen. Kari Steihaug viser oss at slik er det simpelthen ikke. Man kunne komme til å tro at hennes myke arbeider kun er til for blikkets behag, og at de kan dekke behovet etter sanselige opplevelser. Men dette betyr bare at man holder fast ved den umiddelbare opplevelsen. Om man våger å kjenne på tiden det tar, vil man oppleve et komplekst poetisk rom med mange, mange underlag. Uansett hva man opplever, eller hvordan man reagerer på dette møtet, Kari Steihaug skaper en kunst man nærmer seg med varsomhet. Man kan bli stille, men man blir aldri stum overfor hennes arbeider.

The times it takes Translation by Brian Manning Delaney

Kari Steihaug works in the space between adding and taking away, between that which can be seen, and that which exists only as traces and memories. In her art, an awareness of something both fragile and violent is attended to. Clothing is unraveled, a dress slowly vanishes, and semi-metamorphosed garments exist precisely between the tangible and the undefined, the somewhat uncomfortable other. What is thought to be so soft, so soft, can turn out to be hard as stone, and things that have always been viewed as trivial and uncomplicated reveal an existential depth for which one was utterly unprepared. This is art that is moving, and that is itself in motion, and it evolvesgraduallytowards the viewer. Mostly this has to do with the fascinating combination of the familiar and the foreign that characterizes Kari Steihaug`s art.

Kari Steihaug works, then, with a material world, and the material world ofher art involves many kinds of textiles. One might saythat she most of all makes use ofthe textiles that are connected to concrete and immediate aspects of everyday life. She shows us that the concrete can simultaneously be a bearer of something immaterial, sacred, and poetic. Perhaps we cancall it a reminder of transitoriness, of the multifaceted nature of what it is to be human. And all this comes from a putatively "undramatic" material like textile.

When I think about her works, however, it is by no means well-formed and finished objects that come to mind. I immediately think of threads and strings and piles of unraveled yarn, of the remains of textiles - that which now exists only as the name of the object that once was. All that is left of a shirt, for example, is long billowy lines. But from those unwound threads, wondrous rhythms arise, and none of them seems to be like any other. The wavy lines can be reminiscent of texts, "written" in a language we don`t understand but which nevertheless have meaning. It is the power of our imaginationthat can point us in the direction of what the lines are saying.

Something happens in the moment the garment is unraveled. Via this reversal, the garment appears anew, paradoxically enough. It is then that we really see it. Right when the garment is about to disappear, we feel the desire to hold on to it tightly, to catch hold of it before it is too late, before the object that we can comprehend, the object that is a graspable whole, has become a pile of dysfunctional threads. But this unraveling does not mean that everything is destroyed, or rendered irreversible. Kari Steihaug?s methods are rather of a cyclical nature. If something is unraveled, we nonetheless do not end up standing there with the absolute ground zero in our hands. Instead, an unraveling can mean that something can begin all over again. In the piles of yarn, a new form and a new content can arise, a knitting process can resume. What this might amount to is not always clear, and it is precisely in this open and undetermined phase, filled with possibility, that Kari Steihaug sets to work. She liberates and rematerializes a metaphorical potential that was latent in the old product from everyday life. She continues where unknown hands left off.

A knitted garment no longer has status if it has ended up in the rag pile. It has been abandoned and forgotten. Nevertheless, behind every discarded homemade garment there is another human being. Someone invested their solicitude, duty, or delight in a shirt, a scarf, or pair of mittens. This factdoes not disappear, not even in the clinical atmosphere of the gallery space. Kari Steihaug knows to preservethat insight, while at the same time contributing something herself.In the series Arkiv / Archive,she has found textiles that were never finished, as well as textiles that were in tatters. In the first case, the work for some reason or another was abandoned. It is often impossible to see what a half-completed knitting project was intended to be, only a distant optimism can be traced in the curious contours. Someone had a plan, but it vanished along the way. And as for the worn-out textiles, the tattered remains are somewhere in the tension between need and love. It might be that someone couldn?t afford something new, or it might be that the garment was precious and dear to its owner.

Working with used clothing thus means to collect, but it isn`t simply about rummage sales, second-hand stores, or the discarded clothing donated by understanding friends and acquaintances. As part of the bargain, Kari Steihaug acquires everything else connected with the textile: the past, the stories, the experiences. Woven together with the threads are also the memories of the textile. It is in this subtlety and fragility that the material unfolds. And on some occasions, it may also happen that our own lives are opened up in new ways?

In Kari Steihaug`s installations, there is space for the memory of the small but just as significant moment, and there is also space for something to take part that has been large, all-encompassing, and difficult. All of this is possible because she, by dint of her visual choices, comes into contact withaspects of interpersonal experience. WhenI am in the presence of one of her projects, for example Wardrobe Writings, I fill these works with a content that has to do with me, myself. I find my place among the textile elements. I open them up in my way, for better or for worse, and I experience how they pulsate around ever new angles of approach

In this way, Kari Steihaug`s installations have a polyphonic structure. By juxtaposing bunches of textile objects in various phases, material and processual, a space of signification arises where many possible perspectives and narratives take place. We can begin anywhere at all. We can "listen" to any of the textile elements, and we can let our eyes slowly glide up or down along one of the long, "talking" threads. Perhaps we reach out with our hand to feel a soft ball of yarn, or perhaps we actually let our body feel the equilibrium of the things in the room. We experience how time collects itself, and how, in that moment, it also expands. Many voices are present in these installations. They are woven together concretely and mentally, and this weaving takes place together with us, as well as with the stories we take with us. Kari Steihaug lets forests of string and thread fill the room. Each one, regardless of how insignificant it is, finds a voice. Step in and participate, on the same terms as everyone else.

But not everything in a garment can be literally unraveled. This is particularly so with commercially produced clothing. The so-called wash label, for example, has an entirely specific meaning and function, and, in general, one has to look along the seams of the garment before it can be found. It is put on the garment neither as ornamentation nor to give it status. The wash label contains a small, but important message from the producer to the recipient, on the way along the life of the garment - and its owner.

Kari Steihaug is a passionate collector of such tags. Like insects and butterflies, they are splayed out on the walls with pins. It is as though the eager and focused gaze of a researcher has been there, and has arranged the whole collection in particular categories. Many of the labels seem both old and tattered. This can mean that someone lived with the garment for a long time, and used it a lot, or, on the other hand, it might perhaps says something about how the owner overlookedthe message and neglected the garment. These small elements, originally meant to be placed discretely, have not simply been exposed, they are the only thing left. What the original article of clothing originally looked like, we can only guess. With their meticulous placement on the wall, the original function of the labels has become a fragilebackdrop, and together with the somewhat delicatetitle, Minnesmerker / Memorials,the viewer acquires other points of entry into the work.

Notions still abound about how working as a textile-based artist means makingsomething safe and secure, that textile-based art is about something recognizable, something that doesn?t have anything at all to do withdangerous boundaries in life. Kari Steihaug shows us that this quite simply is not the case.

One might come to believe that her soft works exist simply to comfort the eye, and that they can meet the need for sensuous experiences. But this would mean simply that one has stayed within the confines of the immediate experience. If one dares to sense the time it takes, one will experience a complex poetic space with many, many layers. Regardless of what is experienced, or how one reacts to this encounter, Kari Steihaug creates an art one approaches with concern. One can become tranquil, but one is never speechless when confronted with her works.