Meny

Remnants

Benedicte Sunde

For english text

Det stedsspesifikke verket Rest er sprunget ut av Kari Steihaugs dialog med Nøkkelhullets arkitektur.2 Hun skaper sine installasjoner med utgangspunkt i parametrene sted, rom og arkitektur. Det er i hovedsak rommets linjer, størrelse og tilstedeværelse som bidrar til og skaper en dialog mellom Steihaugs prosessorienterte verk og lokalet hvor en symbiose oppstår.


 
Art is a secret shared between the individual and the collective. In order to be touched by a work of art, it must first refer to the person who made it, a strong personality, and it must touch the collective, everyone must find something in this order.
Annette Messager, 1995 1

 

Samtaler

Installasjonen Rest består av rundt 300 stålstrenger som består av strikkede hylster. Stengene er fundamenter for like mange strikkede blomster. De brer sine perforerte luftige kronblader i ulike størrelser og høyder sammen, skaper de Steihaugs blomsterskog.

Det stedsspesifikke verket Rest er sprunget ut av Kari Steihaugs dialog med Nøkkelhullets arkitektur.2 Hun skaper sine installasjoner med utgangspunkt i parametrene sted, rom og arkitektur. Det er i hovedsak rommets linjer, størrelse og tilstedeværelse som bidrar til og skaper en dialog mellom Steihaugs prosessorienterte verk og lokalet hvor en symbiose oppstår. Det foregår en kontinuerlig samtale mellom Steihaug og rommet - hun lytter til rommets egenart. Det er ingen tilfeldighet at Nøkkelhullet ble valgt som utgangspunkt for Steihaugs dialog. Galleriet er formet som et nøkkelhull, et hull som bryter flaten i kunstsenterets hovedsal.3 Som et resultat av denne punkteringen av rommets grunnflate har betrakteren mulighet til å oppleve hennes installasjoner fra et utall siktepunkter og fra ulike perspektiver. Denne effekten inkluderer froskeperspektivet nede i galleriet. Installasjonen omgir betrakteren og manifesterer seg som en skog av blomster. Betrakteren innlemmes i installasjonens mystikk i motsetning til fugleperspektivets iboende trang til et betraktende blikk, hvor verket blir betraktet på avstand. Slik skaper Steihaug en plattform for tilskueren som betrakter og deltaker.

Rester 

Steihaug jakter på brukte, etterlatte, kastede og stoppede klær. Disse restene er hennes objets trouvés. Disse objektene har eksistert lenge og har betydd noe for sine tidligere eiere og er av denne grunn ladet med symbolikk. Steihaugs arbeid begynner når hun har funnet disse forkastede hylstre som en gang har rommet en kropp eller innhyllet en kroppsdel. Disse blir rukket opp og strikket på nytt, en møysommelig og tidkrevende prosess med rituelle overtoner i intimitetens tegn. Denne tidkrevende prosessen er ikke umiddelbart synlig for betrakteren, men er et av de mer sentrale sidene ved verket. Tiden det tar å rekke opp en genser skaper en kontemplativ situasjon for kunstneren, hvor handlingen - å dekonstruere en form, skaper rom for refleksjon. Deretter starter prosessen med å skape en helt annen meningsbærende form. Steihaug konstruerer en ny virkelighet hvor blomsterskogen er knyttet til sin opprinnelse. En vott er delvis rukket opp, den er plassert på gulvet. Den løse tråden er forbundet til en av stengene, slik forbinder Steihaug de ulike originalene til den nye situasjonen. En distansert installasjon har oppstått av noe betydningsfullt, mettet av minner. Steihaug distanserer seg fra objektenes nostalgiske opphav gjennom den strenge oppbyggingen av installasjonen. Hun skaper en ny situasjon hvor prosessen, tid og sted har tatt over og er de sentrale elementene. Fargebeholdingen er konsentrert rundt jordbundne toner med enkelte fargesterke innslag. Mystikk, undring og en melankolisk stemning oppstår gjennom Steihaugs grep om installasjonens form og uttrykk.

Tid 

Tidsperspektiver og tanker om tid har alltid vært vanskelige å gripe. Selv om fysiske spor av tid fester seg på og i våre kropper, er tid uhåndgripelig. Distansen fra barn til voksen er de synlige spor av tiden, tiden er et abstrakt begrep som ikke alltid er like lett å måle. Mennesket har skapt mekaniske instrumenter som skal hjelpe dem å holde en kontroll på tiden, men tid og tidsperspektiver er til tross for disse forsøkene imaginære størrelser hvor den subjektive erfaring av tid alltid vil være det styrende element for vår tidsoppfattelse. Steihaug utfordrer denne oppfatningen gjennom ritualet - å rekke opp og strikke på nytt. Hun utforsker tid gjennom en fysisk og mental øvelse for seg selv og for betrakterne.
Steihaug har demonstrert erfaringen av tid i en av sine siste installasjoner på Vigelandmuseet hvor en babyrosa og sart kjole henger på en kleshenger med heklet overtrekk. 4 Denne blir ved hjelp av en mekanisk innretning raknet sakte opp. Betrakteren er vitne til et tidsbasert arbeid, skapt ved hjelp av tid. Betrakteren opplever den tiden det tar å rakne kjolen til kun tråder uten form. Noe som var noe, er ikke lenger det samme. Ved hjelp av denne handlingen demonstrerer Steihaug et stykke tid, en hybrid tid. Hun poengterer fremtiden som passerer, blir nåtid for så å bli fortid. Hendelsesforløp er med dette essensielt for forståelsen av denne definisjonen av tid, og installasjonen til Steihaug viser oss et slikt hendelsesforløp. Kari Steihaug har ofte ulltråder hengende fra de ulike objektene. Disse påminner oss om tidsperspektivet og er en peker til objektets opprinnelse. Ulltrådene har også til hensikt å skape et ekstra filter mellom betrakterne og omgivelsene - dette kan også oppfattes som en demonstrasjon av tid. I installasjonen Rest er tidsforløpet delvis skjult for oss, vi må selv forsøke å gripe det tidsspennet som har forløpt i atelieret mens Steihaug har raknet opp sine objets trouvés eller kasserte (cast offs) som hun kaller de. Møysommelig former hun hvert kronblad, føyer de sammen til en blomst og strikker stilken som omslutter hver stålvaier. I møte med en installasjon som har til hensikt å bevege, skape undring og ettertanke vektlegger Kari Steihaug også det skjønne. I hennes sarte objekter, både når det gjelder fargevalg og utføring, skapes det en stemning av noe uventet blandet med mystikk. I en slik sammenheng vil hennes egen uttalelse om hensikten bak de ulike installasjonsarbeidene oppleves som forklarende:

In the transfer from the body to the room, I explore visual possibilities, between remembrance and expectations, fragility and beauty. Something occurs, resolves, alters and connects. Mental and physical conditions. The left-overs, castoffs, the incomplete and unstable are all important elements in my installations.4

1 Annette Messager, 1995 i samtale med Natasha Leoff, 1995, Journal of Contemporary Art, Inc.

2 Deler av artikkelen er bygget på samtaler og e-post korrespondanse med kunstneren.
3 Nøkkelhullet befinner seg i nybygget fra 1994
4 Utstillingen på Vigelands museet har tittelen Typisk Norsk? Og vises sommeren 2005.
5 Kari Steihaug, Artist statement Typisk norsk?, Vigeland Museet, 2005

Remnants Translation by Deborah Ann Arnfinsen

The work Remnants, made specifically for the Art Centre's Keyhole Room, came into being through a dialogue between Kari Steihaug and the room's architecture. Indeed, the parameters of the particular venue, room and architecture concerned always form the starting point for her installations. It is primarily the room's lines, size and "presence" that result in a symbiosis between Steihaug's process-orientated works and the exhibition space.


 

Art is a secret shared between the individual and the collective. In order to be touched by a work of art, it must first refer to the person who made it, a strong personality, and it must touch the collective, everyone must find something in this order.
Annette Messager, 1995


Conversations 

The installation Remnants consists of around 260 steel wires with knitted sleeves. The wires bear an equal number of knitted flowers which spread out their airy, perforated, petals in different sizes and heights and together create Steihaug's "forest of flowers".

The work Remnants made specifically for the Art Centre's Keyhole Room, came into being through a dialogue between Kari Steihaug and the room's architecture. Indeed, the parameters of the particular venue, room and architecture concerned always form the starting point for her installations. It is primarily the room's lines, size and "presence" that result in a symbiosis between Steihaug's process-orientated works and the exhibition space. Steihaug carries on a continual conversation with the room: she "listens" to the room's own distinctive character. It is no coincidence that she chose the Keyhole for her dialogue this time. The gallery is shaped like a keyhole a hole that breaks up the flat wall of the main hall of the art centre. As a result of the punctured shape of the room, the observer is able to enjoy her installation from a large variety of points of view and perspectives, including looking up from below. In contrast to the latent urge to look at the work from a distance or a bird's-eye view, the observer is drawn into the mystery of the installation which surrounds the observer and appears as a forest of flowers. In this way, Steihaug sets parameters for the spectator as an observer and participant.

Remnants 

Steihaug searches for used, forgotten, discarded and mended clothes. These remnants constitute her "objets trouvés". They have existed for a long time and have meant "something" to their former owners - and for this reason they are pregnant with symbolism. Steihaug's work begins when she has "found" these discarded pieces of garments that once covered bodies or limbs. She unravels them and knits them up again - a meticulous and time-consuming process with intimate, ritual overtones. This time-consuming process is not immediately apparent to the observer, but is nevertheless a key aspect of the work. The time it takes to unravel a jumper creates a situation where the artist, by deconstructing a form, has time for reflection and contemplation. Subsequently, she starts creating a quite different, meaningful form. In this way, Steihaug constructs a new reality where the installation is connected to its origin. She creates an installation apart from this original reality but at the same time connected through the remnants that is spread at the floor. They are all meaningful and full of memories. Steihaug sets herself apart from the nostalgia inherent in the original objects by means of the strictly regulated composition of the installation. She creates a new situation, where the process, time and venue take over and become the key elements and where form and expression evoke an atmosphere of mystery, wonder and melancholy.

Time 

Perspectives of time and thoughts about time have always been difficult to grasp. Even though physical traces of time leave their mark on and in our bodies, time is still intangible. The time that elapses from childhood to adulthood is a visible sign of time, yet time is an abstract concept that is not always easy to measure. Man has created mechanical instruments to help him keep time in control, but in spite of these attempts, time and perspectives of time are imaginary concepts and an individual's own experience of time will always shape our perception of time. Steihaug challenges this perception by means of her ritual of unravelling and reknitting garments. In other words, she investigates time, for her own sake and for the observers, through a physical and mental exercise.

Steihaug demonstrated our experience of time in one of her most recent installations exhibited at the Vigeland Museum: a delicate, baby-pink dress hangs on a hanger with a crocheted cover. The dress is slowly unravelled by means of a mechanical device. The observer witnesses a work that is dependent on, and created by means of time - the time it takes to unravel the dress until it is transformed into shapeless threads. Something that once was, is no longer the same. By this process, Steihaug demonstrates a slice of time, a time of many parts: a future that turns into the present and then into the past; a series of events that are fundamental to this hybrid understanding of time.

Kari Steihaug's objects often have threads of wool hanging from them. These threads remind us about the perspective of time and point to the object's origin. The wool threads also act as an extra filter between the observer and the surroundings, and this can be regarded as an additional demonstration of time. In the installation Remnants, the passing of time is partly hidden from us and it is up to us to try to grasp the span of time that has elapsed in Steihaug's studio while she unravelled her objets trouvés, or castoffs, as she calls them. She diligently shapes each petal, joins them together to make a flower and knits the stem that is twined around each steel wire. With her installation, Steihaug aims to arouse emotion, wonder and reflection in the observer. She focuses on beauty too, by creating delicately coloured and finished objects that evoke an atmosphere of something unexpected and mysterious. The colour scheme is mainly earthy tones, broken up here and there with a few strong colours. Her own statements about the purpose of her various installations are revealing:

In the transfer from the body to the room, I explore visual possibilities, between remembrance and expectations, fragility and beauty. Something occurs, resolves, alters and connects. Mental and physical conditions. The left-overs, castoffs, the incomplete and unstable are all important elements in my installations.


Annette Messager in conversation with Natasha Leoff, 1995, Journal of Contemporary Art Inc.
Parts of this article are based on conversations and email correspondence with the artist.
The Keyhole Room is situated in the New Building, constructed in 1994.
The exhibition at the Vigeland Museum is entitled "Typically Norwegian?" and is on show during the Summer 2005.
Kari Steihaug, artist's statement on Typically Norwegian?, Vigeland Museum, 2005.


Innlogging
Informasjonskapsler
X
Vi bruker informasjonskapsler. Dersom du fortsetter å bruke denne siden godtar du at informasjonskapsler blir brukt.