Meny

Trådens forvandlinger

Torild Gjesvik

Norsk Kunstårbok 2006

Remnants, installasjon
Henie-Onstad Kunstsenter 2005

For english text
 

”For innsikten i tingenes forgjengelighet og omsorgen for å redde dem for evigheten, er et av allegoriens sterkeste motiver”, sier Walter Benjamin i sin avhandling om det tyske sørgespillets historie. Ordene dukker opp i møtet med Kari Steihaugs tekstilbaserte arbeider, som nettopp vitner om en slik innsikt i tingenes forgjengelighet og en omsorg for å redde dem.

”For innsikten i tingenes forgjengelighet og omsorgen for å redde dem for evigheten, er et av allegoriens sterkeste motiver”, sier Walter Benjamin i sin avhandling om det tyske sørgespillets historie. Ordene dukker opp i møtet med Kari Steihaugs tekstilbaserte arbeider, som nettopp vitner om en slik innsikt i tingenes forgjengelighet og en omsorg for å redde dem. Dette blir tydelig allerede før vi kommer inn til Steihaugs installasjon, da passerer vi en lav benk med et titalls strikkearbeider: Arbeider som aldri ble ferdige eller som av en eller annen grunn ble feil. En uferdig sokk (utstyrt med en kort tekst) forteller om kjærlighet som tok slutt. Dette er et av publikums egne bidrag til Steihaugs arkivprosjekt: Ufullendte og mislykkede strikkearbeider.

Selve installasjonen Rest vises i Nøkkelhullet, rommet som ligger i kunstsenterets underetasje, men som også kan betraktes fra salen over gjennom en stor nøkkelhullformet åpning. Salen er tom og ligger i halvmørke. Men Nøkkelhullet er opplyst, og installasjonen kaster svære skygger mot fondveggen. På avstand ser det ut som skyggene fra en blomstrende valmueeng. I det jeg titter ned i Nøkkelhullet, åpenbares en tett, sammenfiltret skog med viltvoksende tekstilvekster. ”Skogbunnen” består av brukte strikkeplagg, delvis rekket opp. En bol her, en vante der; et skjerf og en strikket strømpe i ulike stadier av dekomposisjon. Mellom disse skyter smidige stålstaver dekket av tekstile hylstre i været, som stilker, kronet av rare og praktfulle blomster i ulike størrelser og stadier. Strikkeplaggene på gulvet og vekstene er forbundet med hverandre gjennom et virvar av opprekkede tråder som kan minne om krøllete telefonledninger. I den ene enden ligger en fremdeles gjenkjennelig rest av et plagg, i den andre enden har tråden skapt seg om til en annen skikkelse; til en knopp, en blomst eller et hylster.

Forholdet mellom destruksjon og nyskaping, og selve overgangen fra en form til en annen, anskueliggjøres her på en svært konkret måte. De brukte tekstilene Steihaug anvender som råmateriale bærer på skjulte historier. Opprekkingen de utsettes for gir en påminnelse om plaggenes skjørhet både rent materielt, men også betydningsmessig. Det som før hadde en håndgripelig form, og en egen identitet, forsvinner nærmest i luften; tilbake er en rest, en garnvase og en krøllete tråd; som i neste omgang forvandles til en ny form. Installasjonen kan faktisk sees som et bilde på hvordan betydning skapes, brytes ned og skapes på nytt. Det er derfor jeg kommer til å tenke på Benjamins allegoriker som er henvist til å lese ny betydning inn i rester og ruiner. Hos Steihaug er det som om denne betydningsprosessen er gitt materiell form.


Steihaugs installasjon var et av fjorårets høydepunkter på utstillingsfronten. Rest ble laget spesielt til Nøkkelhullet, og forholdet mellom verk og rom fungerte her usedvanlig fint. Steihaug var for øvrig den siste som fikk bruke dette unike utstillingsrommet i sin gamle form. Dagen etter at installasjonen var demontert, kom snekkere for å tette igjen Nøkkelhullet.

The transformation of the thread Translated by Alex Sjaastad
«For insight into the transience of things and the concern to preserve them for posterity is one of allegory`s strongest motives.» So says Walter Benjamin in his essay on the origins of German tragic drama. One is reminded of these words on seeing Kari Steihaug`s textile-based works, which are statements about just such an insight into the transience of things and the concern to preserve them.

«For insight into the transience of things and the concern to preserve them for posterity is one of allegory`s strongest motives.» So says Walter Benjamin in his essay on the origins of German tragic drama. One is reminded of these words on seeing Kari Steihaug`s textile-based works, which are statements about just such an insight into the transience of things and the concern to preserve them. This is evident even before we get to Steihaug`s installation, as we pass a low bench on which a range of knitted works are spread: works that were never finished, or which are faulty in one way or another. An unfinished sock (complete with a brief text) tells of a love that came to an end. This is one of the public`s own contributions to Steihaug`s archival project; unfinished and unsuccessful items of knitwork.

The installation «Rest» (Remains) is on show in Nøkkelhullet (The Keyhole), the room in the art centre`s basement, which can also be viewed from the hall above througha large keyhole-shaped opening. The hall above is empty and in semi-darkness. But the keyhole is illuminated and the installation below casts a dense shadow on the far wall. From a distance it looks like the shadow of a blossoming poppy field. On looking down through the keyhole, I glimpse a dense, tangled woodland of rampant textile growths. The «floor» of the wood consists of cast off knitted garments, partly unravelled. The body of a sweater here, a woolen glove over there; a scarf and a knitted sock in different stages of decomposition. From among these items, lithe steel poles covered in textile sheaths rise into the air, like stalks, crowned with strange, magnificent flowers of various sizes and at various stages of growth. The knitted garments on the floor and the growths are connected with one another by a chaos of unravelled threads suggestive of matted telephone wires. At one end of the space lies the still recognisable remains of a garment, at the other, the threads have reshaped themselves into a different figur - a bud, a flower, a husk.

The relation between destruction and new creation, and the transition from one form to another, is given concrete visual form. The used textiles that Steihaug takes as her raw material carry secret stories. The unravelling to which they are subjected is a reminder of the garments fragility, both materially speaking and in terms of their meaning. What used to have a recognisable shape and an identity of its own seems almost to dissolve into thin air; what remains is a residue, a tangle of yarn and twisted thread - which in the next instant is transformed into a new shape. This installation could in fact be viewed as an image of how meaning is created, breaks down and is created afresh. And it is this that makes me think of Benjamin`s allegory in which new meaning is read into remains and ruins. Steihaug`s installation seems to cast this process of signification in material form.

Steihaug`s installation was one of the highlights among the exhibitions on offer last year. "Rest" was specially created for Nøkkelhullet, and the relation between the work and the space in this case functioned exceptionally well. Incidentally, Steihaug was the last artist to use this exhibition space in its old form. The day after the exhibition ended, the carpenters arrived to close up the keyhole.


Innlogging
Informasjonskapsler
X
Vi bruker informasjonskapsler. Dersom du fortsetter å bruke denne siden godtar du at informasjonskapsler blir brukt.