Tiden det tar

Anne Karin Jortveit

The sun had not yet risen. The sea was indistinguishable from the sky, except that the sea was slightly creased as if a cloth had wrinkles in it. Gradually as the sky whitened a dark line lay on the horizon dividing the sea from the sky and the grey cloth became barred with thick strokes moving, one after another, beneath the surface, following each other, pursuing each other, perpetually. (Virginia Woolf, The Waves)

Kari Steihaug beveger seg mellom det å legge til, og det å trekke fra. Mellom det som kan sees og det som bare eksisterer som spor og minner. I hennes kunst ivaretas en bevissthet om både noe skjørt og noe voldsomt. Klær rekkes opp, en kjole forsvinner langsomt, og halvt transformerte plagg befinner seg midt mellom det håndfaste og det udefinerte, litt ubehagelige annet. Det man tror er så mykt så mykt, kan vise seg å være steinhardt, og ting man alltid har sett på som trivielle og ukompliserte avdekker et eksistensielt dyp man var helt uforberedt på. Dette er en kunst som beveger og som selv er i bevegelse, og den trer langsomt fram overfor mottakeren i tid. Ikke minst har dette å gjøre med denne fascinerende kombinasjonen av det gjenkjennelige og det fremmede som preger Kari Steihaugs kunst.

Kari Steihaug arbeider altså med en materiell verden, og hun forholder seg til mange typer tekstiler. Kanskje mest av alt griper hun fatt i de tekstilene som er knyttet til konkrete og nære sider ved dagliglivet. Hun viser oss at dette konkrete samtidig kan være bærer av noe immaterielt, sakralt og poetisk. Kanskje vi kan kalle det en påminnelse om forgjengeligheten, om det fasetterte ved det å være menneske. Og alt dette kommer til syne i et såkalt udramatisk materiale som tekstil.

Når jeg tenker på hennes arbeider er det da heller ikke i form av et velformet og avsluttet objekt. Umiddelbart tenker jeg på tråder og hauger av raknet garn, på restene etter tekstiler. Det som nå kun eksisterer i navnet til det objektet det en gang var. Alt som er igjen av for eksempel en genser er lange bølgende linjer. Men fra disse raknede trådene oppstår forunderlige rytmer, og ingen synes å være like. Bølgelinjene kan minne om tekster, skrevet på et språk vi ikke forstår, men som likevel gir mening. Det er vår innlevelsesevne som kan lede oss i retning av hva det handler om.

Det skjer noe idet plagget rekkes opp. Gjennom denne omvendte prosessen framtrer plagget paradoksalt på nytt. Det er nå vi virkelig ser det. Idet plagget er i ferd med å forsvinne får vi lyst til å holde det fast, gripe det før det er for sent, før det forståelige og helhetlige objektet har blitt til en haug dysfunksjonelle tråder. Men det betyr ikke at alt er ødelagt, eller gjort irreversibelt. Kari Steihaugs metoder er i stedet av en syklisk karakter. Om noe rekkes opp, er det likevel ikke det absolutte nullpunktet vi står med i hendene. Å rekke opp kan altså i stedet bety at noe kan begynne igjen. I haugene av garntråder kan en ny form og et nytt innhold oppstå. En strikkeprosess kan starte. Hva dette kan innebære er ikke alltid gitt, og det er nettopp i denne åpne og mulige fasen at Kari Steihaug tar fatt. Hun frigjør og rematerialiserer et metaforisk potensiale som lå latent i det gamle produktet fra hverdagslivet. Ikke minst, hun fortsetter der ukjente hender avsluttet.

Et strikket plagg har ingen status lenger om det har havnet på fillehaugen. Det er blitt forlatt og glemt. Likevel, bak ethvert avlagt hjemmelaget plagg er der et annet menneske. Noen la omsorg, plikt eller fornøyelse i en genser, et skjerf, eller et par votter. Dette blir ikke borte, selv i gallerirommets kliniske atmosfære. Kari Steihaug vet å ta vare på denne innsikten, samtidig som hun føyer sitt bidrag til. I serien Arkiv har hun funnet tekstiler som aldri ble ferdige, og tekstiler som er totalt utslitte. I det første tilfellet er arbeidet av en eller annen grunn blitt oppgitt. Ofte er det umulig å se hva et halvferdig strikketøy var tenkt til å bli, bare en fjern optimisme kan spores i de merkelige konturene. Noen hadde en plan, men den forsvant underveis. Og i det siste tilfellet befinner de fillete restene seg i spennet mellom nød og kjærlighet. Kan hende var det noen som ikke hadde råd til nyanskaffelser, eller kan hende plagget var spesielt viktig og kjært.

Å arbeide med brukte klær innebærer altså det å samle, men det handler ikke bare om loppemarkedene, second-hand butikkene eller de avdankede klærne gitt av forståelsesfulle bekjente. Med på kjøpet får Kari Steihaug med seg alt det andre knyttet til tekstilet: fortiden, historiene, opplevelsene. Vevd sammen med trådene er også tekstilets hukommelse. I dette subtile og skjøre er det at materialene folder seg ut. Og i noen av tilfellene kan det også hende at våre egne liv åpner seg opp på nye måter.

I Kari Steihaugs installasjoner er det rom for minnet om det lille, men like fullt betydningsfulle øyeblikket, og det er rom for at noe som har vært stort, omfattende og vanskelig også tar del. Alt dette fordi hun, gjennom sine visuelle valg, er i kontakt med aspekter ved mellommenneskelig erfaring. Om jeg befinner meg sammen med et av hennes prosjekter, som for eksempel Wardrobe Writings, fyller jeg disse arbeidene med et innhold som gjelder for meg. Jeg finner min plass blant de tekstile elementene. Jeg åpner dem opp på min måte, på godt og vondt, og jeg opplever hvordan de pulserer rundt stadig nye innfallsvinkler.

På denne måten har Kari Steihaugs installasjoner en polyfon struktur. Ved å sidestille mengder av tekstile objekter i ulike materielle og prosessuelle faser, oppstår et betydningsrom hvor mange mulige perspektiver og fortellinger finner sted. Vi kan ta utgangspunkt hvor som helst. Vi kan "lytte" til hvilket som helst av de tekstile elementene, og vi kan la øynene gli langsomt oppover eller nedover en av de lange, "talende" trådene. Kanskje strekker vi ut en hånd for å kjenne på et mykt garnnøste, eller kanskje vi rett og slett lar kroppen kjenne på likevekten av tingene i rommet. Vi opplever at tiden samler seg, og at den også ekspanderer i dette øyeblikket. Det er mange stemmer til stede i disse installasjonene. De veves sammen konkret og mentalt, og det gjør de sammen med oss og de fortellingene vi bringer med oss. Kari Steihaug lar skoger av tråder fylle rommet. Hver og en, uansett hvor unnselig den er, kommer til orde, og deltar på lik linje med alle andre.

Men ikke alt ved et plagg lar seg konkret rekke opp, og spesielt i de kommersielt produserte klærne er dette tilfellet. Den såkalte vaskeseddelen for eksempel har en helt spesifikk betydning og funksjon, og som regel må man lete langs sømmene i plagget før man finner den. Den er plassert på plagget verken for å smykke det ut, eller for å gi det status. Vaskeseddelen bærer på et lite, men viktig budskap fra produsent til mottaker, på veien videre i plaggets - og eierens liv.

Kari Steihaug er en pasjonert samler av slike og lignende merker. Som insekter og sommerfugler er de spent opp på vegg med nåler. Det er som om et begjærlig og fokusert forskerblikk har vært til stede, og ordnet hele samlingen i bestemte kategorier. Mange av dem virker både gamle og slitte. Dette kan enten bety at noen levde lenge med plagget og brukte det mye, eller kanskje sier det noe om at eieren overså budskapet og behandlet plagget skjødesløst. Disse små elementene, opprinnelig ment å ha en diskret plassering, er ikke bare blitt eksponert, det er det eneste som er tilbake. Hvordan det opprinnelige plagget så ut kan vi bare gjette oss til. Sirlig montert er merkenes opprinnelige funksjon blitt til et vart bakteppe, og sammen med den litt såre tittelen Minnesmerker får betrakteren andre måter å gå inn i arbeidet på.

Fremdeles råder det noen forestillinger om at det å arbeide med tekstilbasert kunst innebærer å forvalte noe trygt. At det handler om noe gjenkjennelig, noe som overhodet ikke berører farlige grenser ved tilværelsen. Kari Steihaug viser oss at slik er det simpelthen ikke. Man kunne komme til å tro at hennes myke arbeider kun er til for blikkets behag, og at de kan dekke behovet etter sanselige opplevelser. Men dette betyr bare at man holder fast ved den umiddelbare opplevelsen. Om man våger å kjenne på tiden det tar, vil man oppleve et komplekst poetisk rom med mange, mange underlag. Uansett hva man opplever, eller hvordan man reagerer på dette møtet, Kari Steihaug skaper en kunst man nærmer seg med varsomhet. Man kan bli stille, men man blir aldri stum overfor hennes arbeider.