Munchs Hus 2018

Haugar Vestfold Kunstmuseum

MUNCHS HUS 2018 - Kari Steihaug

Kari Steihaug (f. 1962) arbeider med installasjoner som tar utgangspunkt hverdagslige tekstiler og håndverkstradisjoner som i hovedsak har vært praktisert av kvinner. Den tekstilhistoriske etnografien utforskes i organiske uttrykk som settes i spill med rommets arkitektur. Tekstilenes fragmenterte form skaper en forskyvning i retning en sosialpolitisk betydning. Hun anvender ofte brukte, etterlatte og strikkede plagg som raknes opp slik at trådene skaper en egen organisme. På denne måten skapes det kontraster mellom det faste og oppløste, bevegelse og stillstand. I Etter Markedet (2009) strikket hun en versjon av Kornplukkerne (1857) av JeanFrancois Millet, hvor trådene gikk ut fra bildet som dets nervebaner ned mot et tekstilt landskap som ble holdt i de samme mollstemte jordfargene som i kornåkeren og kvinnene. Den tekstile reforhandlingen av maleriet kan føres tilbake til de første gobeliner som var basert på en motivmessig oversettelse av store offentlige fresker eller malerier. Hun henviser til en lang tradisjon hvor kjente kunsthistoriske motiv har blitt resirkulert, i alt fra broderi til ryer og bildevev for å kunne bli representert i en rimeligere versjon til hjemmet. Den mediale oversettelsen kan fortolkes som en symbolsk handling, en feministisk annektering av maleriets historie. 

I Tapet og Bolster (2018) fortsetter hun denne kjønnsdiskursen, men da ved at objekter i Munchs hus blir gjenstand for en tekstil transformasjon. I Tapet har hun tatt utgangspunkt i det avskalede tapetet inne i kjøkkenskapet, bak stabelen med asjetter og kopper i Munchs hus. Tufteteknikken består av tusenvis av små løkker som er sydd ned i bunnmaterialet med et håndholdt lite verktøy. Teknikken ble tidligere anvendt for å lage varme klær, og ryer og matter til hjemmet, og føyer seg inn i Steihaugs interesse for forholdet mellom kroppen og det tekstile mediet som en beskyttende hinne. I Bolster er utgangspunktet Munchs seng og madrasstrekk som er utført i rød, hvit og brun stripet bolstervev som er overført til tufteteknikken. Ofte var disse madrassene fylt med utslitte tekstiler og rester av klær som speiler hvordan Steihaug selv anvender resirkulerte tekstile restmaterialer. Tid og forgjengelighet er et sentralt tema i hvordan de innsamlede, ufullendte materialene formidler et levd liv som fortsetter inn i nye sammenhenger. I Tapet og Bolster viser Steihaug en malerisk tilnærming i uttrykket hvor hun med tufteteknikken tar utgangspunkt i personmuseets subtile detaljer.